Det magiske gulvet
Sykehus kan være skummelt for de små. Men i et rom på Barne- og ungdomsklinikken på Ahus har det dukket opp en drømmeverden, langt vekk fra sykdom.
Ludvig-Kornelius (3 år) koser seg med bilen på gulvet som er dekket med stjerner.
Det er sommer og åpningen av det magiske gulvet på avdelingen for habilitering. I taket over spente publikummere henger det en hvit boks. Den ser ikke så spesiell ut, men når lyset skrus av skjer det magiske ting for barna her inne. De er alvorlig syke og skal leve med sykdom resten av livet.
Barnehabiliteringen følger barn og unge med nevrologisk betingede funksjonsforstyrrelser eller utviklingsforstyrrelser.
– Gaven - det magiske interaktive gulvet - er etter vår mening noe alle sykehus bør ha tilgjengelig for sine pasienter og pårørende barn, sier Siri Fuskeland Hafsteen, daglig leder i Stiftelsen Sykehusbarn.
Fiskene svømmer på gulvet
Inspirasjonen kom fra barneavdelingen ved Haukeland sykehus i Bergen som allerede har et interaktivt gulv. Målet er at barna får forsvinne inn i en verden som er gøy og inspirerende.
– Det handler om å gi barna glede i den tiden de er på sykehuset, sier Agnethe i Stiftelsen Sykehusbarn.
STOR DAG: De fremmøtte stilte med glede opp på bildet. Fra venstre: Fysioterapeutene Signe Grethe, Bodil, Kristine og Tina. Mamma Stine og Ludvig, sykepleier Vibeke, Agnethe fra Stiftelsen Sykehusbarn og fysioterapeut Kjersti.
Hun takker de fremmøtte, og håper barna på sykehuset får stor glede av gaven. Så trykker noen på lysbryteren og en fiskedam lyser opp på gulvet foran oss. Oransje fisker svømmer rundt føttene våre og når vi tråkker i vannet hører vi skvulping som om vannet faktisk er der. Fiskene forsvinner fort. Så kommer de tilbake igjen.
Et pusterom
Ludvig og mamma Stine Dybendal har allerede testet gulvet flere ganger tidligere.
– Jeg sa det med en gang; et sånt gulv skulle vi ha hjemme i stua, sier Stine.
Ludvig og Stine ler mens de ser på at de voksne plasker og leker i vannet.
– Det er fint å være på åpningen her i dag; å kunne dra på sykehuset for noe positivt, og ikke bare i en ambulanse. Det er et avbrekk i hverdagen, sier Stine.
Ludvig-Kornelius er snart 4 år gammel, og har vært syk hele livet.
– Han var jo verdens nydeligste baby gutt hele veien. Ti fingre, ti tær … Han var våken, han var med. Men han var liten og strevde med mat og aspirasjoner, forteller Stine.
KOSER SEG: Stine, Ludvig og Vibeke følger nøye med på hvem som vinner.
STOLT: - Jeg er så stolt av Stine, hun har en ryggrad som få andre. Hun er en skikkelig løvinne, sier fysioterapeut. Tina Landsem.
Hun forteller at Ludvig har blitt fulgt tett av leger helt fra fødsel.
- De trodde først at Ludvig bare kom til å trenge tid, men det viste seg å være mer alvorlig.
Dyrebar tid
Ludvig har fått den sjeldne diagnosen mitokondriemyopati, og ingen vet hvor mye tid han har.
– Det betyr at Ludvig er multisyk. Han er hjertesyk, lungesyk … I november ble han lagt inn på Rikshospitalet for da hadde han en begynnende tarmsvikt, forteller Stine.
Legene kan ikke gjøre mer for Ludvig. Nå handler alt om å ta vare på den tiden de har.
– Det er den vondeste beskjeden jeg har fått som mamma, at Ludvig er over i et palliativt forløp. Det er så urettferdig, for denne gutten våkner hver morgen og smiler.
GLAD GUTT: Ludvig koser seg med den grønne lekebilen.
Sykepleier Vibeke Haahr og fysioterapeut Tina Landsem kjenner både rommet og Ludvig godt. Det er fotball og høstblader som er favorittene til Ludvig så langt, og hvis lekebilen får være med på gulvet er det ekstra stas.
– Med Ludvig har det vært helt utrolig. Når vi er alene så sitter han midt på gulvet og sparker med beina. Han sparker fotball på sin måte, sier Vibeke.
SPILLER FOTBALL: Ludvig, mamma, Agnethe og Vibeke spiller fotball.
– Barna er ofte lei av sykehus og undersøkelser. Da kan vi bruke det magiske gulvet til å motivere barna til aktivitet og lek, som en del av undersøkelsen, sier hun.
Mulighetenes verden
I spillene kan man blant annet hoppe, hinke og krabbe.
– Vi kan bruke spillene i konsultasjonene våre til å få sett endel av barnets motoriske ferdigheter mens de spiller, sier Kjersti Skogen Kristiansen.
Gulvet har blitt brukt både som avledning og premiering, forteller de ansatte på avdelingen.
– Jeg har også brukt det til barn som ikke har lyst til å være her og bare sier «nei». Når de får spille så glemmer de hvor de er; vi får en fin stund, og vi får gjort det vi skal likevel, sier Vibeke.
SPENNENDE: Tina, Ludvig og Vibeke spiller fotball sammen med lastebilen.
– Hvis jeg har en pasient som er urolig skrur jeg på spillet, åpner dørene for barnet, og lar barnet gå inn selv fordi de synes det er spennende, sier Vibeke.
Hun har sett bekymring for å være på sykehuset forvandle seg til forundring.
– I går hadde jeg en 15 år gammel jente her som satt på en stol og så på fiskene. Hun satt på stolen og plasket i vannet med føttene, og da svømte jo fiskene rundt henne.
– Så sa hun «mamma, holde hånd»? Og da kom mammaen og plasket med føttene også. Det var veldig fint.
Kjersti nikker.
– Gulvet har masse muligheter for ungene våre, vi er veldig takknemlig, sier hun.
Ludvig, mamma og stjernene
Rommet er roligere nå. De fleste har takket for seg og gått. Ludvig-Kornelius og mamma Stine legger seg ned blant stjernene på gulvet. Lyden klirrer i hele rommet.
– Se her Ludvig, sier Stine. Skal mamma lage hjerter?
HELDIG: Ludvig og mamma tar vare på øyeblikkene.
Ludvig følger ivrig med på hendene til mamma som danner et stort hjerte av stjerner på gulvet.
– Jeg føler meg veldig heldig. Jeg har fortsatt tre barn som er i live, det er ikke noen selvfølge, sier Stine.
Agnethe fra Stiftelsen Sykehusbarn er tydelig rørt.
– Gaven har allerede gitt full verdi bare av dette ene øyeblikket, sier hun.
Daglig leder i stiftelsen, Siri, er enig. Hun understreker hvor takknemlig de er for den økonomiske støtten stiftelsen fikk av Essity Norway til dette prosjektet.
– Vi håper at flere bidragsytere vil ta kontakt og være med å støtte arbeidet vårt fremover, slik at vi kan skape flere magiske øyeblikk som dette til glede og mestring for barn og ungdom på sykehus, avslutter Hafsteen.
Foto: Nina Lillebo